fredag 4. desember 2015

Mammarefleks

Under frokosten en dag skjedde det noe som skjer titt og ofte. Vi satt og spiste, Kevin og jeg. Små kranglet litt om hvilken vei tallerkenen skulle ligge, om brødskive bitene skulle være oppå fatet, smurt utover bordet eller på gulvet. Drikke flaska ble sendt i tur og orden frem og tilbake på bordet og ned i gulvet, mange ganger. 

På bordet lå det noen papirer om barnehage starten til Kevin som jeg ennå ikke hadde lest. Startet å lese imens jeg holder i tallerkenen til Kevin så den ikke forsvinner i gulvet igjen. Etter hvert lager han litt lyd om at det er tomt med mat, så han vil ha drikke sitt igjen. Ser rundt på bordet, og det står jo ikke der. Ser rundt på gulvet, og halvveis under sofaen ligger drikke flaska hans. 


Han drikker litt, jeg leser litt og forsvinner litt i papirene. Plutselig spretter armen min ut på siden, og i hånden min lander drikkeflaska til Kevin. Ooooh, stolt av meg selv i det øyeblikket. En skikkelig Mammarefleks i action. Det skjer innimellom, og når jeg minst venter det. 

Her var det jo kun snakk om en drikkeflaske, men jeg vet at selv om vi mammaer kan være litt ukonsentrerte og ikke se på barna hele tiden, så ser vi på dem alikevel. Med hørselen! Jeg hørte den kjente lyden av flaska som skled bortover bordet, og armen bare spratt ut som en refleks. 

Mammarefleksen dukker også opp når noe galt er på vei med å skje barnet. Enten de setter noe i halsen eller er på vei til å falle ned. Det er en ganske unik refleks. Har du opplevd mammarefleksen? Har du en god historie om den? Del gjerne din refleks historie!


mandag 30. november 2015

Ett nytt kapittel

Nå starter en spennende ny hverdag, hvor nye utfordringer kan dukke opp. Hvilke utfordringer som kan dukke har jeg jo spekulert litt i, men egentlig kommet frem til at det blir aller mest glede i nærmeste fremtid iallfall. Over jul kan det nok dukke opp litt utfordringer, men dette er jo utfordringer som så mange hanskes med daglig, og tilslutt kalles hverdag. 

Endelig etter 4år med jobbsøking har mannen min fått seg jobb litt nærmere hjemme. Frem til i dag, 30.11.2015 kunne jeg kalle meg selv pendlerfrue siden mannen dro kl. 05 på sommeren og kl 06 på vinteren og ikke var hjemme igjen før 17.30. 
Endelig får han se barna mer, endelig får barna se han mer, endelig får han spise varm nylaget middag, endelig får vi ha han ved middagsbordet, endelig slipper han 3t i bil hver dag, endelig kan han kanskje bli mindre sliten, endelig ser vi lyset i tunellen, endelig endelig!!

Etter å ha skrevet endelig så mange ganger så ble det ett veldig rart ord :P 

Vi ser iallfall veldig frem til denne nye hverdagen, og tar i mot utfordringene med åpne armer. 

Lykke til i ny jobb, kjære mannen min <3 dette skal gå fint! 

Vi elsker deg <3

torsdag 26. november 2015

Alene tid?

Man velger bort noe når man får barn, og man setter andres behov forran sine egne, det er slik det skal være. De er i fokus, og bra er det. Julian har vært med over hvor vi har gått, men han har alltid "klart seg selv" av egen vilje. Han har altså aldri vært en "fang gutt". Han ville sitte for seg selv, og lekte fint ved siden av oss når vi var med på gulvet. 

Kevin derimot er en helt annen kategori. Han skal være med der det skjer, og han skal virkelig vææææære med!!!! Jeg har jo blitt vant til å ikke kunne gå på do alene, så det gjør meg ingenting. Julian ser helst at jeg også sitter på do når han er på potta. Og hva gjør man ikke for de barna? 

Men så var det Kevin, fine lille Kevin. Han nøyer seg ikke med å bare få være med på badet, neida..... Han skal nemlig sitte på fanget når jeg er på do. Og det er jo kjempe lett. 

Man velger sine kamper, gjør man ikke? 

Heldigvis så har han ikke ro på seg til å sitte så lenge, så han skal ned igjen og se om han får tak i dorullen. 

"Den hadde vært fin å dra litt i"

tirsdag 24. november 2015

Hvem vet?

Altså, nå om dagen så er det så mye som skjer. Og jeg klarer ikke helt å stoppe opp med det jeg holder på med, og vurderer derfor om bloggen skal få starte opp igjen. Men samtidig veeeeldig usikker.
Blir det tid? Har jeg nok tull å skrive om? Har jeg nok med de 1000 tingene som skjer rundt meg/oss?

Ville du lest om den ble startet opp igjen?

Jeg har så lyst til å dele, men samtidig være helt privat. Hva er best for meg? Nei, det aner jeg ikke. 

Livet har bydd på så mange muligheter, konflikter, utfordringer og flotte dager siden sist jeg skrev. Mammarollen er ikke helt som jeg så for meg, noen dager drar jeg meg i håret og andre dager gråter jeg av glede. 

Og ja, jeg er kjempe flink til å bake! Ser du ikke det? (Glasuren ble forøvrig veldig god, resten av kaka? Not so mush)

Men er det mammarollen jeg vil skrive om? Vet ikke! Kanskje det er hobbyer jeg skal skrive om? Hmm. 
Eller litt av alt? Jeg er jo en person som hopper videre fra en ting til en annen før jeg egentlig har fått fullført det forrige. Så hvem vet hva jeg vil skrive om? Og hvem vet om jeg skal starte opp igjen? 
Vet du?
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...